Jeg har vært borte. Lenge. Det er ikke fordi det har skjedd så mye spennende jeg kan skryte av - men, det har vært travelt.. På helsefronten.
Ord kan ikke beskrive hva jeg har gått gjennom det siste året, men la meg prøve.
Det hele begynte med hjertebank, skjelving og søvnløshet grytidlig en oktober morgen, 2023.
Jeg skjønte at noe ikke var som det skulle da jeg lå i sengen og plutselig var redd. Livredd.
Og for hva, det ante jeg ikke.
En irrasjonell angst tok brått et kraftig grep omkring meg.
Jeg vet at vi alle har et forhold til angst og det har blitt et ord de fleste kan relatere til.
Dette derimot var en drøy angst. Så drøy at jeg bokstavlig talt ble lammet. Og fullstendig invalidisert.
Jeg gikk fra å holde på med spennende prosjekter til å plutselig ikke klare å lage mat eller delta på noen som helst aktiviteter. Mamma måtte konstant være rundt meg og hjelpe til, døgnet rundt.
Og jeg var, rett og slett, lenket til sengen i frykt
.
Det stoppet ikke der. Hele ni måneder ble tilbragt i angst og panikk - før jeg fikk satt en stopper for det.
Og hva satt en stopper for det?
Tro det eller ei, men denne jenta har vært flere måneder innlagt på psykiatrisk.
Og hvor setninger som "det er feil at jeg er her, slipp meg ut" var en del av det hverdagslige repertoaret.
Jeg så verken romvesener, hørte stemmer eller var blitt Guds sønn, men jeg var dønn psykotisk.
Logikken og realitetsorienteringen var nemlig forsvunnet ut av vinduet.
En sånn boble av enormt sterk angst er ikke normalt. I tillegg hadde jeg prøvd nesten alt av medikamenter, ingenting hadde virket.
Men antipsykotisk - det ble siste stopp.
Nå er jeg ute av psykosen, og angsten er nesten borte.
Men jeg har fortsatt en vei og gå, medikamenter å sluke og en hjerne å heale. Men.. nå kan jeg ihvertfall puste lettet ut og begynne å bry meg om mer hverdagslige ting igjen.
Løping, vennskap, nyheter og sosiale medier står på timeplanen for å komme meg back on track.
Litt etter litt kommer jeg meg sakte, men sikkert tilbake på hesten igjen - håper jeg.
Men hva fremtiden vil bringe er jeg usikker på.
Så, mine to cents er; nyt øyeblikket for hva som venter rundt neste sving.. det aner vi ikke. Livet kan snu på sekunder.
At hjernerystelsen og alt stresset det medførte skulle utløste en sånn kjemisk ubalanse i hjernen og at psykose skulle bli hverdagskost - det var ihvertfall helt utenkelig at kunne skje meg, i mine egne øyne.
Well well, "still I rise" som både Simone biles og Maya Angelo sier.
Kyss klapp og klem <3
*Mental helse: 116 123*