I dag er dagen for selvmordsforebygging.
Før klarte jeg ikke ta innover meg hvorfor i huleste noen skulle ønske å ta sitt eget liv, når vi likevel alle skal dø på et tidspunkt uansett. Ingen kommer unna.
Så - hvorfor? Hvorfor avslutte for tidlig?
Dette var en nøtt for meg intill nå nylig.
Etter det jeg har gjennomgått det siste året, skjønner jeg mer. Det handler faktisk kun om kjemisk ubalanse i hjernen. Psykisk sykdom.
Og det er farlige greier - det kan få en til å tenke og gjøre ting man overhode ikke ville tenkt eller gjort om man var i balanse oppi hodet.
Hver dag i hele ni måneder da jeg var psykotisk tenkte jeg på å ta mitt eget liv - og jeg planla hvordan; hoppe ut fra taket, fra en bro, bruke kniv eller glass, ta overdose på en cocktail av medikamenter. Fantasien spant. Og det var nærmest det eneste jeg tenkte på. Om og om igjen, så jeg dette for meg gjennom hele dagen. For jeg ville faktisk ikke leve i den tilstanden jeg var i. Jeg turte bare ikke gjøre noe med det, med det første - men jeg var sikker på at én dag skulle jeg tørre.
Psykosen fikk meg innpå et mørkt, mørkt spor - og per nå er det helt ubeskrivelig å sitte og tenke tilbake på. Jeg som alltids hadde elsket livet! Jeg som alltids trivdes, gledet meg til å stå opp om morgenen, og som lo i flere minutter daglig. Det stemte liksom ikke lenger overens med den jeg hadde vært.
Men dette var sykdom. En sykdom med et skarpe klør rundt tankene mine.
Vi kan ikke sitte og se på at stadig flere og flere tar livet sitt. For tallene de øker. I fjor døde 693 av selvmord. Det er det høyeste tallet vi har sett siden 1989.
Folk trenger hjelp. Men hvordan? Psykisk sykdom er usynlig.
Vi kan ikke vite hvem som går med dype sår. Den som alltids smiler og ler høyest kan være den som sliter mest.
Vi kan ikke lenger bare stå og se på at folk forsvinner hen. Vi må ihvertfall gjøre det vi kan.
Å møte andre med raushet, omtanke og omsorg - uansett hvor glad vedkommende virker.
Det er et bidrag som vi utenforstående ihvertfall kan sørge for å bidra med.