#skamtriggere : hva trigger skam? Vi vet det er forskjellig hos menn og kvinner og fra person til person. Men alt handler i bunn og grunn om å leve opp til forventninger vi tror samfunnet har til oss, andre har til oss og som vi har til oss selv, og hvordan vi bør fremstå for å bli likt.
Snakker du med vennene dine om skam? Forteller du dem når du skammer deg?
Med en gang jeg skammer meg må jeg si det høyt og fortelle det til noen for å få en bekreftelse på om det egentlig er vits i å skamme seg i situasjonen jeg står midt oppi. Sånn at jeg kan la det slippe, eller finne ut hvordan å få bukt med det.
Det er ikke ofte jeg kjenner på skam, men jeg kjente på det i sommer da jeg følte jeg satt mine egne "egoistiske" behov fremfor å leve opp til forventningene jeg trodde produksjonen i 71 hadde til meg, men som til syvende og sist egentlig var forventninger jeg hadde til meg selv om hvordan jeg burde fremstå for at de skulle få ut mest mulig tv av meg - jeg følte liksom jeg måtte levere iom jeg hadde fått muligheten til å bli med på dette unike eventyret.
Men det var krevende nok å få laget i mål, og å bli satt i en helt ny og intens situasjon. Jeg er en person som ikke er god på å gjøre flere ting på en gang, så å skulle tenke tv samtidig som jeg leser kart, går 12-15 timer i pøsregn, bærer 22kg, og jobbe for å nå målet mitt, og så å liksom skulle levere noe vettugt innhold til kamera i tillegg, nei gud det ble for mye. Så jeg bestemte meg egentlig fra første dagen at å skulle gjøre det i tillegg til å gjennomføre, det kunne jeg bare glemme. Og da kom altså skammen.. "Men nå får du jo bli med her også blir du kjedelige hverdags-Yrja som er en bestemt type med maskuline trekk. Hun som tar styring, er bestemt, tar ansvar, tar risiko, er direkte og ikke går rundt noe grøt, ikke redd for å gjøre feil og generelt bare tar masse plass på en sånn ikke søt uskyldig måte.
“Det er jo ikke noe interessant å se på tv du må jo være PÅ, sprudlende, ler mye og si kule ting for at det skal bli tv. Det rareste er at jeg kjente på skam for å være hverdags-yrja(????), den jeg er stort sett hele tiden i kjernen, noe som var ganske merkelig fordi det er den delen av meg selv jeg er mest stolt over. Var ikke den siden av meg god nok for tv liksom? Hva var det for noe snakk? Sykt? Yes. Jeg har aldri opplevd lignende å snakke meg selv ned bare fordi jeg ønsker å nå et mål og ikke får til å gjøre to ting på en gang.
Jeg reflekterte underveis, men bestemte meg egntlig for å ikke fokusere noe særlig på akkurat det skammen, selv om den dukket opp i ny og ne. Men det lå tydeligvis å fordøyde seg i underbevissthetem da det plutselig gikk opp for meg underveis å se slik jeg var fra publikum sin side, altså hvordan de kom til å oppevleve meg og TVog da JO faktisk så var det helt TOPP topp at jeg viste dette siden av meg selv, det var et fantastisk kvinne rollemodell de ville få se på tv. int for meg å få vist den delen av meg selv, og at det kanskje kan inspirere flere kvinner til å tørre å lede og ta mer plass - og se at det ikke er så farlig, fordi hun på tv gjorde det. Og jeg overbeviste meg om at produksjonen er jo også forberedt på at når folk kommer i sånne ekstreme situasjoner så får man se andre sider av folk som man gjerne ikke ser til vanlig - så de kunne jo egentlig ikke forvente at jeg skal være den jeg er når jeg er 1 time på scenen. Jeg gjør det jo med empati, jeg er jo ikke slem, jeg vil bare i mål raskt og på best og mest effektiv måte, og da å være på et team med ulik fysikk og ulike personligheter - da må man av og til være bestemt.