Mennsker og personlig vekst

Jeg er en ekstremt opptatt av fremdrift som menneske - samma hvor fort det går så lenge det er en progresjon.

Det er ikke alltid lett å vite hva som skal til for å ta noen skritt videre - men allmennkjent er det jo snakk om å komme seg ut av komfortsonen og søke mestring, nye opplevelser og situasjoner.

Helt enig i det. Og noen ganger er det bøker, podcaster, vanskelige situasjoner på hjemmefronten, eller på jobb. Noen ganger er det sykdom som skal til. Eller ekstreme eventyr ala en reality boble.

For meg spiller mennesker en stor rolle. Jeg opplever at alle har noe å lære bort. Alle har med seg noe man kan speile seg i eller fange opp av kunnskap og erfaring.

Innimellom så tenker jeg (ikke i alle tilfeller, men mennesker som gir inntrykk eller får meg til å tenke eller føle en spesifikk ting) - hvorfor møter jeg/trekkes jeg mot dette mennesket akkurat nå? Hva er det vi skal lære av hverandre? Hvordan skal denne relasjonen bidra til at vi vokser som mennesker?

Sykt fascinerende å tenke på synes jeg.

Men jeg mener at alle menneskemøter har en verdi om man er åpen for det. Og verdi-utveksling om begge parter er åpne for det.

Alle har en historie, alle har en bagasje, alle har ulike erfaringer og perspektiver og alle har drømmer - og ulik energi og utgangspunkt.

Noen er på et godt sted når du møter dem, andre ikke.

Og det er så sykt mye spennende å ta tak i.

Og hvorfor man møter dem når man gjør er et mysterium, men det er alltids en grunn - tenker jeg - og om man er villige til å lete så finner man den! Eller noe som ligner maker sense ihvertfall.

Noen ganger er det for å få en venn og trygghet for livet, mens andre ganger er det et blaff av visdom som skal stryke forbi. Begge deler er like fint.

Har du tenkt over hvor stor rolle mennesker spiller i din utvikling som menneske?

Sårbar eller transparent?

I dag kom jeg i snakk med en jeg kjenner om det å tørre å være sårbar, han påpekte nemlig at det var noe jeg er god på.

Ja jeg er enig i akkurat det han sier - fordi jeg bevisst velger å være åpen.

Poenget mitt her er at jeg sa til ham at jeg FØLER MEG IKKE sårbar, jeg føler meg TRANSPARENT.

Selve ordet sårbarhet har aldri appellert til meg, fordi for meg har det en slags negativ-ladning.
Et slør av usikkerhet og lukkethet.

Og jeg føler meg jo ikke usikker i det jeg snakker om eller hvordan jeg føler og opplever ting eller hvordan mitt verdensbilde er.

Dette er nok fordi jeg vet at det jeg opplever innvendig ikke er unikt. Det er universelt.

For meg er sårbarhet en sinnsykt positiv ting, så jeg ser ikke på det jeg gjør som å være sårbar, jeg ser på det som å være sterk.

Det er en styrke å være transparent og vise hva man har i sekken og være mottagelig for å utvide horisonten.

Jeg føler at å fremvise en gjennomsiktighet til meg selv som menneske har en enorm verdi.

Noe jeg tror også flere kunne hatt glede av, spesielt siden mange føler seg ensomme eller alene med hvordan de har det.

Og jeg tror at dess flere vi er som viser hvordan vi føler, tenker, reflekterer og har det så kan det bidra til å normalisere det å være menneske.

Jeg har selv opplevd at etter jeg startet med å by mer på meg selv (som jeg har sagt flere ganger) så knytter jeg dypere bånd med andre, jeg ufarliggjør ting for meg selv, og jeg vokser som menneske når jeg kan fortelle og diskutere med andre hvordan jeg har det, hvordan jeg tenker og hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Det er også mye lettere å bli trygg på noen som er som en åpen bok. Og da er det også lettere å senke skuldrene og føle at man kjenner personen godt.

Ja det er kanskje skumlere å potensielt bli "dømt" for den "nakne" versjonen av seg selv.

Men i bunn og grunn så føler vi alle sammen det samme. Så hvorfor skal vi gå rundt å holde ting skjult og skamme oss - når vi er så like?
Nei, på tide å bryte det der mønsteret.

Eller hva synes du - er du sårbar? Liker du det ordet? Tør du å snakke om hvordan du faktisk har der?

Motiv.

Noen ganger har folk du møter ingen agenda.
Noen ganger er man naiv og tror at folk ikke har et motiv, men så viser det seg at, jo det har de.
Andre ganger merker man at folk har en agenda, men så subliminelt at mange ville ikke ha oppdaget det.

Og noen ganger er de tydelige fra start.

I en individualistisk verden som vi i norden lever i, kan en se egoisme.
Å skille klinten fra hveten er en nødvendig prosess for å unngå bli lurt eller tatt på sengen.

Motiv, eller ikke.

Altruisme derimot kommer man som regel lengre med.

Om det så bare er for egen lykke.

Når x skjer, da skal jeg gjøre y.

Dette innlegget skrevet av Seth Godin er så spot on at jeg måtte dele det.

Where is your ifthen?

We all have them.

“If ____ happens, then I’ll do ____.”

If this emergency passes, then I’ll take a break.

If this customer closes, then I’ll invest in my education.

If we get this finished, then we’ll focus on that.

Too often, the ifthen is nothing but a stall. As a result, we burn trust, and worse, postpone a future we’d like to spend time living in.

Take your ifthen’s seriously. The future always happens sooner than we expect.

Intuisjon?

Hva er ditt forhold til intuisjon? ✨🔮

"The intuitive mind is a sacret gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and have forgotten the gift."
- Albert Einstein

Du vet når noe bare kjennes feil, eller rett men du klarer ikke forklare hvorfor?

Gjerne du blir latterliggjort eller får slengt kommentarer som svada om du prøver å begrunne følelsen din - eller kanskje du bare rett og slett å velger å stå over det å skulle uttrykke noe som helst relatert til situasjonen.

Intuisjon er undervurdert i dagens samfunn - vi elsker å dyrke tall, fakta, logikk - alt skal begrunnes svart på hvitt for å regnes som gyldig..

I tillegg har å lytte til seg selv blitt nærmest umulig i et samfunn skapt for konstant informasjons-overload og notifikasjoner som plinger i hytt og pinevær.

Selv jeg som har mobilen på lydløs og tatt av nesten alle notifikasjoner sliter med å fullføre en tankerekke innimellom.

Og om flesteparten ikke klarer å få kontakt med intuisjoen sin, så er det ihvertfall ingen som skjønner hvilket språk man snakker om man refererer til den.

Hvordan kan vi ta tilbake dette fantastiske navigeringsverktøyet?

Hvordan gjøre intuisjon til en akseptert og kul greie?

Intuisjonen er jo gull verdt om man tør å stole på den nettopp fordi det kommer fra ubevisste/halvbevisste observasjoner og refleksjoner, eller informasjon inprinta i DNAet vårt som man ikke klarer å sette ord på eller til og med ikke helt selv forstå hvorfor man har kommet frem til "svaret".

Men ja det er selvsagt viktig å påpeke at man må være bevisst på hva som faktisk er intuisjon og hva som ikke bare er pjatt fra samfunnet som settes på repeat i hodet, eller negative følelser som overdøver om man har en dårlig dag.

Om man ikke reflekterer på autopilot, eller bevisst setter av tid til å reflektere så kan det være vanskelig å komme i kontakt med inuisjonen sin.

Men alle har en, vi må bare rydde plass til den!

Hva er dine tanker om intuisjon? Føler du at du er i kontakt med din?
Og hvordan kan vi ta den tilbake??

Takk!

UÆÆ..😭 TUSEN TAKK for alle tilbakemeldingene dere gir meg på min prestasjon i 71 grader nord, setter utrolig pris på at dere tar dere tiden til å skrive til meg.

Og i dag så fikk jeg en helt vill tilbakemelding som virkelig skapte frysninger som jeg bare må dele - nemlig at min innsats på TV-skjermen har motivert ei dame til å fortsette kampen mot kreften og starte på en ny cellegifts-runde. Det viser hvor mye makt media og tv programmer har - og jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det var en av tilbakemeldingene jeg skulle få.

Tusen tusen takk.

Og jeg som følte at jeg bare var så streng og kjedelig der inne - også opplever jeg at jeg kommer ut på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg selv, og at det inspirerer og rører andre...

Det er bare helt fantastisk...

Tusen takk for at dere ser på og for at jeg får bli med i tankeprosessene deres mot et bedre liv 😭

Finn fram speilet

Legg bort lupen og finn fram speilet som @tonjegarvik sa så fint i innlegget sitt her om dagen. Fin statement.
Kunne ikke vært mer enig.

Livet blir lettere og mer interessant (etterhvert om man er i startgropen) om man lar være å bruke tid på å irritere seg over andre og heller starter med å se på seg selv.

Men - å være åpen og ærlig med seg selv kan være vanskelig og ubehagelig, og noen ganger tror man at man er det uten at man FAKTISK egentlig er det🧐 #vrangforestilinger 👹* kremt kremt* ref. mine tanker om 71 duell og 71 performance.

Men - det handler bare om å sette i gang og øve.

Om noe provoserer deg med et annet menneske er det i deg det sitter. Så fremt denne personen faktisk ikke oppfører seg dritt med vilje. (Men selv hvordan man velger å respondere til det kan man lære å kontrollere til den grad det lar seg gjøre, er det kjærlighets relasjoner kan ting av og til være tunge å hanskes med, men man kan alltids lære skru ned påvirkningsnivået noen hakk)

Det fine er at når man lærer seg selv å kjenne blir man rausere med seg selv, og når man er rausere med seg selv så er det lettere å være rausere med andre.

Og vops så får man bedre og dypere connections og man slipper å bruke energi og tid på å kjenne på negative følelser - og irritasjon kan fordufte ut av det hverdagslige følelsesregisteret.

Vi er alle mennesker, og ingen er perfekte. Og perfekt, ja, det er bare en illusjon.

Gå for raushet og tilhørighet - og start med deg selv!

God torsdag!
Nå skal jeg straks se på 71.

Når du elsker ekstreme situasjoner

Hvis det er noe jeg elsker i livet så er det ekstreme og intense situasjoner - over lengre perioder (eks. 71).
Har ikke behov for å hoppe i fallskjerm, men å bli satt i krevende og totalt nye settinger over flere uker eller måneder er der jeg kjenner at jeg, merkelig nok, er i mitt ess. Jeg får testet grenser og indre styrke samt bekreftet for meg selv hva jeg er god for.

Jeg kjeder meg ikke og hjernen får masse å bryne seg på, som i ettertid gir rom for mye refleksjon, glede og vekst - når den rolige og stabile hverdagen er på plass igjen.

Selv om det er en vanvittig mental påkjenning og utfordrende der og da så er det altså noe av det beste jeg vet at livet kan gi meg. Noen ganger har det vært brutalt, men det har gjort meg til den jeg er og at jeg er blitt så fornøyd med og takknemlig for livet mitt og har det så bra i meg selv og vet hvordan jeg skal legge til rette egen hverdag for å føle meg mest mulig tilfreds og avslappet.

Slike situasjoner presser meg og gir meg et kvantehopp i riktig retning, opplever jeg selv.

Av og til så tenker jeg nærmest at livet blir kjedelig innimellom, men det hadde vært totalt utmattende å leve et helt liv under ekstreme omstendigheter, konstant.

Så jeg er ganske glad at livet mitt stort sett er relativt bedagelig.

Foreløpig kan jeg si at jeg har hatt 4ish slike opplevelse. Eller kanskje fem om jeg skal ta med at jeg startet Power Ladies. Litt usikker på om den kan tas inn i regnestykket egentlig,.

Jeg har egentlig ikke vært så flink på å oppsøke sånne situasjoner selv, men nå er jeg mer bevisst på hvilket type omstendigheter og rammer jeg liker å bryne meg på innimelmom - så da er det kanskje lettere å vite hvor å søke neste gang jeg kjenner at tiden er moden.

71 var en av dem, og å stikke til Silicon Valley uten å kjenne en eneste sjel og plutselig nettverket meg til en følelse av å bli kjent med hele byen, en annen.
De to andre kommer jeg sikkert til å dele på et senere tidspunkt.

Har dere noe forhold til denne type situasjoner?
Trives? Eller skyr du unna?

Vær anonym?

"Vær mest mulig anonym på 71, så kommer du sikkert lenger. Tar du for mye plass så blir du enkelt et target og kan ryke raskt ut."

For det første synes jeg det var et plagsomt advice fordi er det noe jeg ikke klarer så er det å ikke ta plass når jeg har et mål jeg skal oppnå og mening rundt det jeg gjør.

Og jeg kunne jo ikke la være å være meg selv, da ville jeg ihvertfall kommet corny ut på TV-skjermen fordi jeg måtte fake adferden min.

Stort sett så handler jeg jo på måten jeg gjør fordi jeg vil fremover, og tror at måten jeg velger å gjøre det på er den beste - inntill det motsatte er bevist.
Men risikoen er faktisk stor fordi man faktisk ender opp med å bli et target fordi man er så synlig at det bare blir lett å rette oppmerksomheten mot den som dominerer. Og da spesielt når det er kvinner som tar mye plass.

Og JA, jeg ble et target der rettere sagt, Jakobs target, rettere og om det var fordi jeg var så dominerende eller om det var ren tilfeldighet eller om det var pga universet bare ville at jeg skulle få den utfordringen - who knows.

Men det var noe av det beste som kunne skjedd meg der inne. Så mange hinder, gir så mye mestring som igjen bygger stein på stein med selvtillit og det betyr alt for videre å fortsette å gutse.
Så å ta plass er mer utfordrende og krever mye mer mot, men det bærer frukter - om man bare fortsetter å kjøre på!

Anyhow nå er det denne gjengen som er igjen på 71! Hvordan blir veien videre nå da?

En helg med soulfood

å komme seg ut av vante omgivelser med bra folk er noe av det som gir meg mest ro, energi, glede, fokus og inspirasjon. Og i hvertfall spesielt om man kombinerer det med natur.

De gangene jeg gjør det opplever jeg også å komme hjem med økt fokus og mer klarhet både mentalt og fysisk.

Det er så digg. Det er lett å glemme hvor viktig det er å oppleve nye ting for velvære.
Og spesielt i disse dager kanskje, tror jeg det er ekstra viktig å få litt avkobling, i hvertfall for meg. Når ting er sånn snudd på hodet og uforutsigbart, som gjerne gir en eller annen form for underliggende stress og litt tanke-kaos for noen. Og å bryte opp i det tror jeg er alfa omega!

Finn en venn med hytte eller dra på telttur og ta med 5 venner (maks) og få litt friskt input og luft.
Ny livsglede!

Det klarner opp i både sjel og kropp.

Aldri vært så fokusert og produktiv. Viktig å komme seg ut, få nye
Inspirert og i balanse!

Er det å ha dominerende maskuline sider i kvinner kun forbeholdt skeive?

Er det å ha dominerende maskuline sider i kvinner kun forbeholdt skeive?
Og - er man skeiv bare fordi man har maskuline egenskaper som dominerer?

Noen tror det.

Denne problemstillingen har jeg tenkt på flere ganger gjennom livet for jeg finner den fascinerende (og samtidig litt sjokkerende)

Og nå etter 71 har det "haglet" av spørsmål og antagelser rundt nettopp dette:

" Yrja hun er jo skeiv!"
"Om hun ikke er det så er hun mannen i forholdet" 🤣

Hvorfor det?

Ja - jeg er en kvinne med dominerende og synlige maskuline egenskaper som kommer til uttrykk i visse situasjoner eks. 71 - men hvorfor skal dette være noe som folk tolker som et signal om at man er skeiv?

Ikke det at det gjør noe, men det er jo litt interessant når jeg faktisk ikke er det.

Hvorfor er dette ikke noe som man ser på som helt normalt hos hetro kvinner altså å ha maskuline trekk? Men altså noe som tilhører skeive kvinner?

Alle mennesker består av feminine og maskuline sider. Og gradene hos hver enkelt varierer.

OG SÅ???

Hvorfor skal man da bli oppfattet som homofil -
om man som kvinne har tydelige maskuline karaktertrekk og menn som har et mer feminint uttrykk?

Nei her må det på plass større aksept og kunnskap.

Disse små boksene vi prøver å kategorisere mennesker i er alt for trange og små - vi mennesker er så mye mer komplekse enn vi tilsynelatende gjennom sosiale medier, jobb og ja generell appearence virker.

Hva tenker du om denne stereotypien? Og er det egentlig sånn?

Eller er disse menneskene som tenker sånn i fåtall?

Selv har jeg faktisk selv hatt utfordringer relatert til det å tørre å vise hele meg nettopp pga det er mye skam knyttet til å vise disse egenskapene som kvinne fordi det ofte blir møtt med motstand og negative kommentarer fra både menn og kvinner.

"Du er så styrete, dominerende, ro deg ned, du er all over the place blabla"
Det å være til bry er faktisk den største skamtriggeren hos kvinner.
Så jeg har ofte prøvd å dempe meg selv for å liksom ikke bli "TOOOOO MUCH".

Jeg tar plass, tar ansvar, er risikovillig, leder an, bryr meg ikke om jeg har vondt, og takler at folk oppfører seg drit. Etc.
Og som what???
Som kvinne bør det være helt greit det og!

SKAM.

#skamtriggere : hva trigger skam? Vi vet det er forskjellig hos menn og kvinner og fra person til person. Men alt handler i bunn og grunn om å leve opp til forventninger vi tror samfunnet har til oss, andre har til oss og som vi har til oss selv, og hvordan vi bør fremstå for å bli likt.

Snakker du med vennene dine om skam? Forteller du dem når du skammer deg?

Med en gang jeg skammer meg må jeg si det høyt og fortelle det til noen for å få en bekreftelse på om det egentlig er vits i å skamme seg i situasjonen jeg står midt oppi. Sånn at jeg kan la det slippe, eller finne ut hvordan å få bukt med det.

Det er ikke ofte jeg kjenner på skam, men jeg kjente på det i sommer da jeg følte jeg satt mine egne "egoistiske" behov fremfor å leve opp til forventningene jeg trodde produksjonen i 71 hadde til meg, men som til syvende og sist egentlig var forventninger jeg hadde til meg selv om hvordan jeg burde fremstå for at de skulle få ut mest mulig tv av meg - jeg følte liksom jeg måtte levere iom jeg hadde fått muligheten til å bli med på dette unike eventyret.

Men det var krevende nok å få laget i mål, og å bli satt i en helt ny og intens situasjon. Jeg er en person som ikke er god på å gjøre flere ting på en gang, så å skulle tenke tv samtidig som jeg leser kart, går 12-15 timer i pøsregn, bærer 22kg, og jobbe for å nå målet mitt, og så å liksom skulle levere noe vettugt innhold til kamera i tillegg, nei gud det ble for mye. Så jeg bestemte meg egentlig fra første dagen at å skulle gjøre det i tillegg til å gjennomføre, det kunne jeg bare glemme. Og da kom altså skammen.. "Men nå får du jo bli med her også blir du kjedelige hverdags-Yrja som er en bestemt type med maskuline trekk. Hun som tar styring, er bestemt, tar ansvar, tar risiko, er direkte og ikke går rundt noe grøt, ikke redd for å gjøre feil og generelt bare tar masse plass på en sånn ikke søt uskyldig måte.

“Det er jo ikke noe interessant å se på tv du må jo være PÅ, sprudlende, ler mye og si kule ting for at det skal bli tv. Det rareste er at jeg kjente på skam for å være hverdags-yrja(????), den jeg er stort sett hele tiden i kjernen, noe som var ganske merkelig fordi det er den delen av meg selv jeg er mest stolt over. Var ikke den siden av meg god nok for tv liksom? Hva var det for noe snakk? Sykt? Yes. Jeg har aldri opplevd lignende å snakke meg selv ned bare fordi jeg ønsker å nå et mål og ikke får til å gjøre to ting på en gang.

Jeg reflekterte underveis, men bestemte meg egntlig for å ikke fokusere noe særlig på akkurat det skammen, selv om den dukket opp i ny og ne. Men det lå tydeligvis å fordøyde seg i underbevissthetem da det plutselig gikk opp for meg underveis å se slik jeg var fra publikum sin side, altså hvordan de kom til å oppevleve meg og TVog da JO faktisk så var det helt TOPP topp at jeg viste dette siden av meg selv, det var et fantastisk kvinne rollemodell de ville få se på tv. int for meg å få vist den delen av meg selv, og at det kanskje kan inspirere flere kvinner til å tørre å lede og ta mer plass - og se at det ikke er så farlig, fordi hun på tv gjorde det. Og jeg overbeviste meg om at produksjonen er jo også forberedt på at når folk kommer i sånne ekstreme situasjoner så får man se andre sider av folk som man gjerne ikke ser til vanlig - så de kunne jo egentlig ikke forvente at jeg skal være den jeg er når jeg er 1 time på scenen. Jeg gjør det jo med empati, jeg er jo ikke slem, jeg vil bare i mål raskt og på best og mest effektiv måte, og da å være på et team med ulik fysikk og ulike personligheter - da må man av og til være bestemt.

#RealityTV

#realitytv: Til nå handler reality tv(etter hva jeg har observert) stort sett om å mestre noe fysisk, finne kjærligheten, vise frem talenter eller drama og sex.

Men - finnes det et konsept som simulerer samfunnet vi faktisk lever i? Eller blir det for brutalt å vise?

De fleste av oss ser på reality for å få en escape fra hverdagen, føle seg bedre ved å se andre slite eller dumme seg ut eller oppføre seg på en måte de selv mener de selv aldri ville gjort i en sånn situasjon, eller for å kunne snakke med skolekamerater om noe.

Å se sannheten om hverdagslivet i øynene - hadde det blitt en for stor bit å svelge? Av det store markedet TV reality har spist seg inn i - kan det være rom for et konsept hvor vi på ekte speilet oss selv, i rotteracet vi befinner oss i?

Jeg hadde i hvertfall syntes det var spennende.. Tror jeg.

Oppgavene og konkurransene kunne vært å - i mange på å finne på noe morsommere - flytte papir på skattekontoret? Eller telle kroner i banken? Eller ta risiko mtp investering.

Noen måtte være statsminister og andre journalister.. Jeg vet ikke, jeg har ikke klart for meg hvordan det skulle vært - men noe relatert til business og samfunnstruktur.

Eller et forslag det kunne blitt basert på monopol, som er det mest populæt brett spillet i historien. Det er jo litt prof of concept, også?

Kanskje et reality show som simulerte vårt ekte liv hadde blitt en flopp? Eller kanskje kan hende det hadde blitt en suksess? Kanskje vi får vite, kanskje ikke.

Ville du meldt deg på? Eller, ikke minst - sett på?

Har du en idé til et reality konsept som simulerer virkeligheten👇🏽