“The Root of Happiness is Altruism - the Wish to be of Service to Others”
Dette innlegget er egentlig en fortsettelse på å få ut min frustrasjon fra forrige post.
*****
På et vis så prøver vi alle å redde oss selv, men det er dem som kun bryr seg om seg og sitt også stopper det der. Helt greit at man passer på seg selv og skaper et godt fundament for eget liv, det er helt essensielt det, men man lever på en klode full av masse, masse mennesker og et samfunn som må gå rundt. Da vil jeg si at det er hver og ens plikt å være et godt menneske. Et menneske som stiller opp, tar ansvaret som ligger på alle våre skuldre og hjelper til å bære. Man kan ikke bare forvente at andre skal gjøre jobben, at andre skal holde hjulene i gang, at alle andre skal fikse problemene og utfordringene vi står ovenfor. At alle andre skal redde en når man ber om hjelp.. Men omvendt, det er det ikke snakk om.
Dikt:
"Vi som redder oss selv"
Det er flere som meg. Min kategori er ikke ukjent, snarere normalen.
Det er vi som har det godt, men er ulykkelige innvendig.
Oss som smiler, ler og gjør helt vanlige ting, men som bærer på en meningsløs tomhet og lever i uvisshet om hvordan å fylle rommet.
Vi som ikke klarer å finne mening, i mangel på perspektiv, kunnskap og visdom.
Vi som ikke er nysgjerrige nok til å leve.
Det er oss som klager og ikke tenker større enn oss selv. Vi som ikke ønsker, eller rett og slett ikke bryr oss om å gjøre verden til et bedre sted. Vi som gir faen i alt og alle andre enn oss selv, vår familie og nære venner. Vi som gir blaffen, men forventer at andre og samfunnet stiller opp, gjør jobben og tar seg av alle utfordringer.
Det er vi som klamrer oss til vårt ego og styres av tanker og følelser.
Vår kategori ikke ukjent, vi er normalen. Og lenge leve.